onsdag 9. februar 2011

Frister det med litt ME, kanskje?

Dette er et genialt skrevet innleg fra tripsandtics. Prøvde å finne bloggen hennes for å be om tillatelse til å poste dette, men klarte ikke å komme inn på den. Håper hun tilgir meg for å ha limt den inn her. Hvis hun skulle ha noe imot det, skal jeg fjerne den igjen.

Frister det med litt ME, kanskje?

Egentlig hadde jeg bestemt meg for å ikke skrive så mye mer om ME (mange andre som gjør det mye bedre, og jeg prøver intenst å ha et helt annet fokus i livet). Men stadig vekk så ser jeg folk som skriver fjas om ME-folk, late skattesnytere som vi er. Derfor tenkte jeg nå å skrive en subjektiv forestilling om hvordan en skikkelig kjip dag med ME kan være – og jeg er ikke engang spesielt hardt rammet, keep in mind…

Okay – Har du noen gang løftet en 2 kgs vektmanual så mange ganger at du ikke vet hvordan du skal makte å løfte den en gang til? Du er akkurat på toppen av bevegelsen der det er aller hardest. Stopp. Husk den følelsen, jeg skal bruke den senere.
Du er sånn passe bakfull, uten å en gang ha en kul fest å minnes.
Du befinner deg i et svømmebasseng hvor du nettopp har svømt 1000 meter så fort du bare kan, samtidig som en streng person har fulgt deg på sidelinja og pest deg gjennom et intenst forhør som vitne hvor det er livsviktig at du husker alle detaljer, evt. en svært viktig muntlig eksamen.
Du har selvsagt måttet rope, så stemmen er hes og sår. Vokabularet ditt ser plutselig ut som et uutfylt kryssord.
Så skal du opp av bassenget.
Husker du følelsen av den vektmanualen jeg beskrev tidligere? Som om det ikke er vanskelig nok å komme opp av vann når man har trent hardt, så har du det i tillegg – i alle musklene – konstant. I tillegg er du faktisk allergisk mot klor fant du plutselig ut, så huden klør, svir og er nummen. Berøring og kos, til og med det å ha på klær føles som å bli skrubbet med stålull og skaper bølger av kvalme.
Du er tvunget til å bruke brillene til en person som har cola-bunn-glass og veldig skjeve hornhinner. Gulvet er dessuten skjevt, og det kjennes ut som du har vært et par dager på en seilbåt og nettopp kommet i land.
Magen kjennes enten ut som du ikke har vært på ramma den siste uka, eller du har vært der 25 ganger den siste timen.

Der har du utgangspunktet for dagen. Start med en dusj, spis frokost, ta oppvasken og heng opp en klesvask, send ungene på skolen, løp til bussen (som selvsagt er full, så du må stå hele veien) og sett i gang og jobb!
Hvilket selvsagt ikke er mulig selv om man blir truet med våpen eller lovet milliongevinst, så løsningen er å kravle seg til nærmeste seng.
Musklene vil selvsagt ikke slappe av, hver gang du nærmer deg antyning om slumring, så sendes kraftige lyn gjennom kroppen og alle musklene spenner seg i krampe.
Alle ledd verker, armene kjennes som de prøver å bli bøyd på steder hvor det ikke finnes ledd, hodet er fylt av smertefull piggtråd.
Lyden av bestikk som ryddes vekk og legges i skuffen skaper samme krampereaksjon, applaus og div. andre lyder også.

I den tilstanden får du da beskjed om å ta deg sammen og i det minste gå deg en liten tur? Kanskje vennene dine gjerne vil at du skal være med på konsert med yndlingsbandet ditt (som du sist orket å høre på for 4 år siden) eller kanskje bare et lite kafébesøk kunne friste?

På en god dag derimot har du kanskje bare svømt 500 meter og forhøret er byttet ut med en hyggelig kompis som har fortalt deg alt han vet om fluefiske.
Du er fortsatt ganske bakfull, men “kryssord-vokabularet” ditt har i det minste fått utfylt de letteste ordene.
Du lar deg friste til å bli med på kafé, men støyen i bakgrunnen hindrer deg i å få med deg mer enn max 1/3 av hva kompisen din sier, enda mindre hvis det også spilles musikk. Men dette er du i det minste trent til å takle, så du har funnet strategier for å virke våken og entusiastisk.
Sminke kanskje du til og med har orket å få på, sånn at du ikke ser så likblek ut at folk vurderer å gi deg munn-til-munn-metoden.
På slike dager kan du til og med orke å smile, være morsom, lese litt, blogge, utføre hobbyting, jobbe en liten stund kanskje også, og noen ganger – særlig hvis du har vært heldig og hatt en del gode dager på rad, så kan du faktisk la seg overbevise om at en god gammeldags fest faktisk lar seg gjennomføre.
Men hvis du gjør det, ikke glem at det gjerne kommer x antall av de skikkelig dårlige dagene etterpå, så du må nesten vurdere om det er verdt det. Har man gode nok venner, så er det gjerne verdt det.

Det finnes ingen kur, men de fleste du møter har lest litt om ME og har meninger om ulike behandlinger som “søsteren til naboen til onkelen min” har blitt frisk av.
Alt fra krystall- og steinterapi, diverse ting man skal spise eller drikke, eller ikke spise eller drikke, LP-kurs (”å hvorfor har du ikke tatt det”, vil du få høre gjentatte ganger, “vil du ikke bli frisk eller??”), andre kurs med fiffige navn, aurakirurgi, healing, homeopati, The Secret, Jesus, whatever – du kan også oppleve å bli mildt, men kjærlig kjeftet på (”alle må jo jobbe, vi er jo alle slitne innimellom, vet du, det er bare å ta seg sammen og slutte å tenke så mye på seg selv, og forresten skulle jeg gjerne ha ligget på sofaen hele dagen, jeg, hvis jeg kunne!”).
 
Det eneste som virkelig hjelper er å HVILE. Og gudbedre så kjedelig det er å hvile bort livet sitt! Det er egentlig ikke så underlig om du blir litt trist noen ganger av å tenke på alt du ikke greier eller orker lenger, men du vet jo godt at den eneste som kan bestemme hvordan du velger å takle dette er deg selv.
Du kan legge deg deppa ned i en mental gjørme og bli der, eller du kan velge å bruke de gode dagene til noe positivt og ignorere alle de som har så sterke meninger om hva du burde og ikke burde gjøre. Hvis dagen din blir bedre av å gå ut og sette deg på en benk en liten stund og sniffe inn deilig sommerluft og se på unger som leker, så gjør du det og nekter å la deg stresse av alle som mener du burde vært på en ordentlig jobb sånn som alle andre.
Og ja – et lite element til som har innvirkning. Økonomi. Når du blir kronisk syk, så går samfunnet ut fra at du ikke trenger så mye penger. Så det budsjettet som en gang rakk ganske ok, skal nå reduseres til 66% av det du tjente året før du ble syk, og det skal nå også dekke evt. behandlinger, medisiner, reiser til leger og spesialister, kanskje du bør legge om kostholdet også til mer grønt og proteiner. For noen har nemlig bestemt at hvis du blir fattigere, så blir du mer ivrig etter å bli frisk. Noe som du selvsagt er i utgangspunktet, og derav kan du i ren desperasjon forsøke en del av disse ublu kurene du blir presentert for, hvilket ikke er gratis for å si det mildt.
Og sånn går nå dagene… og årene. Frister det kanskje med litt ME for å få “hvilt deg litt”?
…. Næh. Nok selvmedlidenhet. Det har jeg ikke tid til. Jeg har viktige ting å gjøre!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Jeg blir glad for alle kommentarer, både ris og ros :)